Reiseblogg – Tyskland juni 2018

Nok en tur til Tyskland er tilbakelagt. Denne gangen hadde jeg den glede å ha med meg Heidi Korneliussen, som driver Storstua i Røyken sammen med sin mann Geir.

Dette var min femte tur til Tyskland og den fjerde gangen i Mindelheim i et tverrkirkelig felleskap som heter Oasen. Første turen var sommeren 2015 da jeg besøkte ekteparet Jonny og Miriam Nesset, som den gang var pastorpar i en menighet i Kaufbeuren en drøy time sør for München. Menigheten ble i sin tid plantet av Lill og Even Walter Grüner som i alt i alt har plantet over 50 menigheter i Tyskland og kalt mange norske misjonærer til Sør-Tyskland. Menigheten i Kaufbeuren har en interessant historie. For litt over ca. 5 år siden ble hele menigheten lagt ned, men Even – som er kalt til å reise opp menigheter og ikke legge ned – nektet å godta realitetene og ba Gud om å lede han til nøkkelpersoner som Han ville bruke til å reise den opp igjen. Slik gikk det også og da jeg besøkte dem første gang i 2015 var de allerede 80 medlemmer, fra mange nasjonaliteter, og var i ferd med å vokse ut av sine lokaler.

Jeg husker godt Jonny og Miriam viste meg de nye lokalene og at vi gikk og ba i noen veldig store tomme lagerlokaler. Vi avla menigheten et lite besøk denne gangen også, på en av deres lovprisningskvelder og nå var de nye lokalene tatt i bruk og de store rommene var stilig innredet. Menigheten har et sterkt fokus på gateevangelisering, samt veldig ivrig for å lære seg å bruke de profetiske gavene.

”… søk med iver å få de åndelige gavene, spesielt å tale profetisk..” 1 Kor 14.1

Langhelgen i Mindelheim innebar et profetisk dagsseminar på lørdagen, der inspirasjon og undervisning om hvordan naturlig bevege seg i de profetiske gaver var på agendaen. Vi har så lett for å ”mystifisere ” det og gjøre det så høytsvevende, men så er det egentlig det mest naturlige i vår overnaturlige vandring med Gud – naturlig overnaturlig!

Til syvende og sist dreier det seg jo om å leve ledet av Den Hellige Ånd, høre hva Ånden sier og gjøre det Han sier. Det begynner i det små, i vår personlige vandring med Gud. Heidi og jeg fikk delt fra livene våre og våre erfaringer med Gud – dele vitnesbyrdene våre om å la Guds Ord få være standarden i våre liv og ikke omstendigheter og følelser.

Den profetiske gaven er gitt oss for å rettlede, formane og oppmuntre både individuelt og i fellesskap, menighet, samfunn, nasjon. Uansett i hvilken grad eller mandat man opererer på i det profetiske er det alltid for å rettlede og inspirere til å vandre i takt med Guds hjerteslag og navigere sammen med Den Hellige Ånd.

Den profetiske gaven har ofte blitt lagt lokk på, dessverre kan det være fordi den er uviselig brukt. Alt fra å ha blitt misbrukt av enkelte til å bygge sitt ”eget rike”, eller lykkeprofetier som ikke har sitt opphav i Bibelen. Uansett hva som er årsak til at den profetiske gaven er blitt lagt lokk på er det viktig at vi ikke lar det holde oss borte fra gaven som Gud har gitt oss.

Selv om den profetiske gaven er en av tjenestegavene i menigheten, så betyr ikke det at det kun er en ”elite” som skal operere i de gavene. Som Paulus skriver er det en gave vi alle skal trakte etter. Videre er det også viktig å prøve alt det profetiske som kommer, for at vi ikke skal gå feil.

Det står om Jissakars sønner at de forstod tiden og visste hva de måtte gjøre. Spesielt den siste setningen har tatt tak i meg – de visste hva de måtte gjøre. En trenger vel ikke være så veldig profetisk for å se at vi lever veldig, veldig nær Jesu gjenkomst. Aldri har vel så mange profetiske tegn sammenfalt samtidig som nå, men det å vite hva vi må gjøre kan kanskje være en liten utfordring for Guds folk. Mange blir overveldet av hva som skjer, og lar omstendigheter og følelser ta overhånd og navigerer etter dem i stedet for å lytte til hva Ånden sier til menigheten. Alt handler om prioritere alenetid, og tid med andre troende, i bønn og fellesskap med Gud. Søke inn til Guds hjerte og lytte til Ham, deretter handle på det vi hører.

Jesus kommer snart igjen, men før Han kommer har Han noe å si til Sin menighet. Klarer vi å høre hva Han sier, eller er vi opptatt med vårt eget, eller forvirret av all støyen, til å høre hva Han sier. Det å ha denne hjerterelasjonen til Jesus er ikke bare et godt råd, eller en anbefaling, nei – det er en nødvendighet og en befaling for å kunne være rede til å møte Kongen, og være en del av den endetidsmenigheten Gud nå har begynt å reise opp.

Veldig mange er, eller har vært, i tøffe omstendigheter og jeg kjente for å oppmuntre til å – i stedet for å lete etter en vei ut fra en ”ørken” – skift fokus fra å tenke ”hvorfor meg?”, til ”hva vil du vise meg her Jesus?”

Din ”ørken” kan faktisk være en guddommelig mulighet til å lære Gud mer å kjenne. Er du kraftløs, er du da i rett posisjon for å lære hva det vil si at Jesus er din styrke. Er du syk, er du i rett posisjon for å lære at Jesus er din Lege. Eller om du står i økonomiske utfordringer er du i rett posisjon for å lære at Jesus er din forsørger. Her hadde Heidi sterke vitnesbyrd å dele. Fra å måtte tro Gud for å brødfø seg og sin familie for mange ti år siden, til i dag å drifte et hotell sammen med Geir i Røyken. Deres tøffe start var treningsarenaen for det de står i dag. Fra å tro Gud i det små, være trofast i det lille, til å bli satt over større ting og tro Gud for det umulige. Hotellet de i dag driver er et profetisk løfte som har blitt virkelighet fordi de handlet på det Gud en gang talte til dem om.
Vi mottar et profetisk ord og går så inn i en tid der såkornet – det profetiske ordet – skal få vokse frem i oss. Dette kan faktisk være en veldig kritisk tid, det kan oppleves som ”ørkenvandring”. Da er det viktig å ha fokuset på Han som har gitt visjonen, i stedet for selve visjonen.
Moses er et fantastisk eksempel på dette. Han hadde fått i oppgave å lede folket in i løfteslandet som var fruktbart og grønt. Garantert noe han lengtet desperat etter 40 års vandring i ørkenen, men da Gud fortalte Moses at de skulle få løftet sitt oppfylt men at Gud selv ikke ville gå med dem, svarte Moses – om ikke du går med meg Gud vil jeg heller være her ute i ørkenen sammen med deg. Det ligger en stor hemmelighet i dette.

I de fire dagene vi var i Tyskland fikk vi både oppleve det sterke fellesskapet i Gud, samt at det ble tid til både hygge og hvile. Spesielt ble det på en tur vi gikk opp på det høyeste punktet i Mindelheim. Det ble en totimers lang tur og vi passerte mange flotte hus, bygninger og festinger. På denne strekningen lå det et veldig spesielt sted som vår vertinne – Lillen Scheffler – for over 20 år siden fikk en spesiell tiltale om fra Herren. I begynnelsen virket Gud frem sterke tiltaler og relasjoner med nøkkelpersoner ble etablert – så stoppet det litt opp og ting ble litt lagt på ”hylla”.
Lillen valgte å bare overlate prosessen videre til Gud, inntil tiden var moden igjen. Denne dagen skjedde det noe spesielt. Lillen tok oss med på turen fast bestemt på å ikke fortelle noe om det huset, i stedet sa hun til Gud – nå tar jeg dem med forbi dette stedet så får du gi dem noe om tiden er inne for å ”børste støv av løftet”. Bare det at hun ble minnet om et løfte som hadde ligget brakk i 20 år ble for meg veldig spesielt, men ikke nok med det – etter å ha passert mange steder etter ca. en times gange , og inntil da hadde vi ikke stoppet ved noen steder fordi vi var så opptatt med å dele hjerter. Da stopper Heidi plutselig opp og sier ”hva er det som er så spesielt med dette stedet da?”

Ansiktsuttrykket til Lillen kan ikke beskrives med ord. Dette var nemlig selve stedet hun hadde fått tiltale om. Det utløste en heftig begeistring og en kraftfull bønnevandring videre med proklamasjoner og der vi minnet Gud om Hans løfter og tiltaler. Så enkelt kan det være å bevege seg i de profetiske gaver – helt naturlig overnaturlig. Det gav nytt liv og håp for Lillen og fellesskapet hun leder. Det ble delt med de andre i seminaret og bedt over med stor forventning til hva Gud vil gjøre fremover.

Fellesskapet i Mindelheim vokser, med Guds nåde, fra år til år. Denne gangen fikk jeg også den glede å være med å døpe Nelly fra Indonesia, som er en del av fellesskapet, og som nå bare ønsket vise sin overgivelse til Jesus gjennom den lydighetshandlingen som dåpen er.

Herlig var det også å møte igjen femten år gamle Simon som bare var så engasjert og overgitt til Guds plan for sitt liv. Nå brenner han for å nå ungdommer med budskapet om Jesus.

Lillen hadde, siden sist, etablert et bønne-rom i kjelleren i huset sitt og hun kunne fortelle at hit kom det en jevn strøm av mennesker som ønsket en berøring fra Herren, og Herren svarte så folk kunne ligge flate ut i Guds nærvær i timevis. Vi fikk tilbrakt en kveld i bønnerommet også med en liten gruppe og Gud møtte oss sterkt. Det ble både ord til indre gjenopprettelse og en liflig elv av glede og latter som strømmet fra tronen. Den himmelske latter er en forfriskende opplevelse og kan løfte den som er langt nede opp til Guds trone og skaper håp og forventning om at ingenting er umulig for Gud.

Takk for denne gangen Mindelheim – gleder meg til fortsettelsen!
Dere er velsignet rikelig til ånd, sjel og legeme – så dere har til all god gjerning!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *