Reiseblogg – «Vis meg din herlighet!»

Reiseblogg: Israel Juli 2018
”Vis meg Din herlighet”

Nok en tur til Israel er tilbakelagt. Denne gangen var vi en liten gruppe på ferie kombinert med intervjuer da flere av oss er engasjert i Kanal 10 Norge.

De fleste fra gruppa var i landet for første gang og det er alltid like herlig å se hvordan Gud berører hjertene når man er i landet . Egentlig burde det vært ”obligatorisk” for alle troende å ta en tur til Israel, tenker jeg hver gang jeg er der. En leser Bibelen med helt andre øyne etter å ha vært på stedene og for ikke å snakke om det å gå i Jesu fotspor. Bare det å være i landet som Gud har utvalgt seg, møte folket som Han utvalgte til Sin frelsesplan gjør noe med en.

Israel er et sterkt bevis på Guds eksistens! Hvordan skal man ellers forklare at et folk, som har levd under hard forfølgelse og lidelse, har blitt bevart frem til dag? At de, som folk, har bevart kultur og språk opp gjennom årene de har vært ute i diasporaen, er også et mirakel. For ikke å snakke om at de nå feirer 70 år som nasjon, og at landet – til tross for kriger og stadige trusler – vokser seg sterkere og sterkere, og er ledende på så mange områder. Landområdene de fikk i 1948 bestod stort sett av ørken og sumpmyrer, men de har klart å forandre det til blomstrende ørken og yrende liv- til tross for all motstand og forsvarskriger! Det forteller meg at det står en guddommelig makt bak dette landet, og at Gud har en veldig spesiell plan med dem. Han sier i Esekiel 36 at Han skal samle dem fra verdens fire hjørner, ikke for deres skyld – men for Sitt navn skyld. Videre står det at Han skal vise sin herlighet på dem, og gjøre dem klare for å møte Messias!

Dette trenger vi som troende å få en klarere åpenbaring på. Mange går i den fella og tror at Han elsker dette folket høyere enn andre og stopper der. Nei – Gud elsker ALLE folk, MEN Han har utvalgt seg dette folket for en helt spesiell hensikt. Guds frelsesplan kom gjennom dette folket. Jesus fra Nasaret – Jødenes Konge, skrev Pilatus på korset til Jesus for 2000 år siden. Han ble født som en jøde i Betlehem. Han vokste opp som en jøde i Nasaret. Han virket, som en jøde, under Den Hellige Ånds kraft i 3,5 år rundt om i Tiberias, Samaria, Nasaret og Jerusalem. Han døde som en jøde i Jerusalem. Han stod opp fra graven, fremdeles som jøde, og viste seg for over 500 stk. Han gav disiplene misjonsbefalingen på Oljeberget før Han for opp til himmelen, og skal igjen – veldig snart – komme tilbake og sette Sine føtter på Oljeberget i Jerusalem- i Israel. Det burde vel være grunn nok til å vekke lysten til å reise til Israel.

Jerusalem er en by som yrer av liv, og en av de første kveldene møtte vi på et gammelt jødisk ektepar som het Sarah og Abraham – av alle ting. De satte seg ned ved bordet vårt og ønsket å velsigne dem. Fortelle dem at vi elsket landet deres, elsket folket, at vi ba for dem og at vi var så takknemlig fordi de hadde gitt oss Jesus – som vi trodde på. Vi hadde akkurat kommet fra et møte i King of Kings og hadde hørt en inspirerende preken om å leve i den samme pasjonen som Jesus – en pasjon for mennesker. Det var menneskers evighet og frelse som drev Jesus, og den samme pasjon må drive oss. Så med den gløden i hjertet satt vi på en Kafe i Ben Yehuda Street i tro om at Gud ville skape en mulighet. Det var da Sarah og Abraham kom, men utfordringen var at de snakket ikke engelsk – bare hebraisk. Da var det bare å tro Gud for en vei og den kom fortere en vi ante. Plutselig tok Abraham opp telefonen, samtalte litt på hebraisk og gav telefonen så til oss. Damen i telefonen presenterte seg som datter til Abraham og Sarah – hun lurte på hva vi ønsket å si dem og at hun kunne oversette for dem. Der det ikke finnes en vei, skaper Gud en vei – til slutt fikk vi velsigne både foreldre og datter. De ble så takknemlig og ønsket at vi noterte ned telefonnummeret deres, og det var bare å ringe om det var noe vi trengte hjelp til. Med en slik start den første kvelden i Jerusalem gav det mersmak. Så det ble flere kvelder der vi gikk i tro på å være til velsignelse. Det var spesielt å oppleve hvor åpne folk var.

Det ble også et besøk på bønnesenteret Jerusalem House of Prayer for All Nations på Oljeberget. I over 30 år har dette bønnehuset eksistert og med sitt internasjonale nettverk utfører de et mektig arbeid i Guds Rike.
Fellesnevneren for oss som var på tur er bønn – send oss inn på et bønnehus og vi bare forsvinner inn i Guds herlighet. Det var intet unntak denne gangen heller og sammen med Kate Hess , og flere fra bønnehuset tilbrakte vi et par timer i bønnetårnet. Det kan ikke forklares, bare erfares – hva det vil si å befinne seg på Oljeberget og be Guds Rikes komme og Guds vilje skje over Jerusalem som venter på sin Konge.

Det ble også tid til å møte venner og kontakter jeg har fått gjennom tidligere reiser og oppdrag. En av mine kontakter fortalte at jødene nå var inne i en sørgeperiode de kalte Tisha B’av. En periode som strekker seg over 3 uker der de sørger over ødeleggelsen av både det første og det andre tempelet, samt en del andre tragedier som har hendt i den perioden.

Jesus gråt over Jerusalem og ødeleggelsene Han så komme, fordi de ikke kjente sin besøkelsestid. 70 år e.Kr ble tempelet revet og jødene fordrevet ut av landet sitt. Tempelet vil bli bygd opp igjen, og profetiene vil bli oppfylt- akkurat som Bibelen sier. Materialet ligger allerede klart til å brukes i byggeprosessen. Vi lever i spennende og høyprofetiske tider.

Vi var en tur innom tempel museet i Jerusalem og så blant annet en modell av tempelet de snart skal bygge opp igjen. Det var fascinerende å se hvor høyteknologisk alt er planlagt samtidig som de nøyaktig ivaretar de gamle forordningene Gud gav i Gamle Testamente. Det gamle bevart i en høyteknologisk modell. Tankene begynte å spinne i meg på viktigheten av å nøye følge Guds rettledning for våre liv., midt i alt det nye Han gjør nå. Det tempelet Gud bygger i dag er ikke et fysisk tempel – selv om det fysiske tempelet også skal gjenreises. Tempelet Gud bygger nå er oss – deg og meg som har tatt i mot Jesus som Herre og Frelser. Vårt legeme, sier Paulus, er tempel for Den Hellige Ånd. Amos profeterer at Gud i de siste tider skal gjenreise Davids Tabernakel – det bestod av hjerter som tilba og lovsang Herren. Det er inn der vi må. Det er også ett av mandatene Bønnehuset på Oljeberget har fått – Davids Tabernakel. Det at jødene sørger over tempelet, samtidig som Gud reiser opp åndelige templer – jøder og hedninger som tar i mot Jesus som sin Messias – ble veldig spesielt for meg på denne turen.

Hvor viktig det er at vi er våkne på hva Gud gjør akkurat nå. Bibelens eldgamle profetier oppfylles rett framfor våre øyne. Klarer vi å følge med på de nye ting Gud gjør i dag, samtidig som vi tar oss i vare å lyde Guds Ord for hvordan bli disse levende templer?

Det råder en nådeforkynnelse som frarøver oss å få fylden av Den Hellige Ånd. Mange vil kalle det å lyde Guds forordninger som lovisk, men det har ingenting med det loviske å gjøre – det handler om lydighet. Da tempelet stod ferdig, akkurat slik Gud hadde sagt, fylte Guds herlighet tempelet. Ønsker vi at Gud skal fylle vårt tempel må vi følge Hans forordninger – det krever lydighet utført i ærefrykt og kjærlighet til Jesus.
Etter fire dager i Jerusalem hentet vi ut en leiebil og satte kursen sørover i landet. Negev og byen Ashalim der Exodus Nord har sin base var målet og på turen ditt tok vi noen timer innom Dødehavet. Jordas laveste punkt – 430m under havoverflaten. Å kalle det forfriskende er langt fra sannheten, det var like varmt i vann som på land. Men, en opplevelse? – absolutt! Effekten saltet har på huden, sola, lufta som inneholder brom – ja hele klimaet er til fornyelse for kropp og sjel. Vi stoppet i En Boqek, deretter bar det gjennom ørkenen en drøy time før vi kom til Ashalim, som ligger like utenfor Beersheva.

Beersheva og området rundt har mange flotte historiske plasser man kan besøke. Jeg har vært flere ganger i dette området samt i huset til Exodus Nord, sammen med Grethe Tangen Olsen –som leder organisasjonen. Dette er i et militært område så det å høre at de øver ute i ørkenen var ikke fremmed. Denne gangen hørte vi også stadig eksplosjoner og kampfly over hodene på oss – bare at denne gangen var det ikke øvelse, det var fullt alvor. Da vi kom ned hadde det allerede i flere måneder vært mange terrorangrep fra Gaza. Raketter har blitt skutt inn i Sør-Israel. Drager – som barn bruker som leker – har blitt benyttet som brannbomber de har sendt fra Gaza. Enorme områder med dyrket jord i Israel har blitt satt i brann og ødelagt. Dette eskalerte kraftig de dagene vi var i området, og i løpet av et døgn ble det skutt over 200 raketter inn i Israel. Det vi kunne observere de første dagene var at det i norske medier ble viet liten oppmerksomhet – inntil Israel svarte ved å angripe terrorbaser i Gaza. Da var mediene på plass – Israel angriper!

Lørdag formiddag, Sabbat i Israel, var alt stengt og vi tok turen til Ashkelon for å bade. Det ble en spesiell opplevelse! Rakettene fra Gaza tiltok og vi kunne føle ekko av eksplosjonene i kroppen og røyk fylte stranden og vi ble ettehvert evakuert med beskjed om å trekke inn i byen. På vei hjem passerte vi Sederot og tok en tur innom byen, som er nærmeste nabo til Gaza. En by som i 14 år har opplevd raketter og terror, siden Israel gav fra seg området fordi de ønsker fred. Her er det bomberom på hvert hjørne, skolen er innbygd i et ”bombe-skall” slik at barna kan undervises i trygghet. Gatene var folketomme og kun et par brannbiler og sykebiler passerte oss. På israelske nyheter kunne vi senere høre at befolkningen oppholdt seg nær sine bomberom og at en synagoge i byen var truffet og tre skadet. Etter litt leting fant vi frem til Black Arrow Site. En park til minne om Paratroop-Brigaden som kjempet mot fiendens infiltrasjoner i Israel og som ledet til Sinai-kampanjen i 1956. Stedet ligger kun 900 meter fra grensen til Gaza. Her var både IDF og nasjonale tv-kanaler på plass. Rett ved siden av oss var en utskytningsrampe og vi ble informert om at de bare ventet på neste bevegelse fra IDF, som allerede hadde ødelagt en del terrorbaser og tuneller. Mellom oss og byen var et stort åpent jorde der mye allerede var ødelagt i brann. Det mediene hjemme kaller en fredelig demonstrasjon har vært alt annet enn akkurat det. Enorme områder med dyrket mark er brent opp. På jordene som lå mellom oss og Gaza lå det snikskyttere. Da lørdagen nærmet seg slutten var over 200 raketter skutt fra Gaza. Det å tenke på at disse rakettene har blitt mulig å sende inn i Israel grunnet blant annet norske skattepenger er smertelig å tenke på.

Dette er ingen fredelig demonstrasjon og Israel er nødt til å forsvare sitt folk og land. Det som gjorde dypt inntrykk på meg er hvilken omsorg og bekymring de uttrykker ovenfor det arabiske folket som lever under et voldelig regime. Statistikker viser at daglig sender Israel 283 vogntog med hjelpesendinger. Ved grensen til Gaza henter Israelere ut sårede palestinere og hjelper dem på israelske sykehus før de sender dem hjem igjen. Israelere velger livet, de feire livet og de verdsetter livet, uavhengig om det er ens egne eller fienden. De har fått tak i noe viktig. La oss huske på det jødiske folket i bønn! Gud har velsignet dem med visdom og kunnskap. De har et suverent forsvar og er ledende på så mange områder, men hva de trenger er å sette all sin lit til Gud! At Israel i år feirer 70 år er et mirakel, men et enda større mirakel er at flere og flere jøder oppdager at Jesus fra Nasaret er deres Messias!

La oss også huske på det arabiske folket i bønn! Det pågår en stor vekkelse i Midt-Østen og gjennom Jesu verk på Golgata finner de to halvbrødrene – Ismael og Isak – fred!

Før vi forlot Sør-Israel og satte kursen nord til Haifa fikk jeg også en samtale med ordføreren i Ashalim. Itay Divinsky som kunne fortelle at til tross for utfordringer ved å bo i ørkenen, har Ashalim vokst fra 10 til 160 familier i løpet av et par tiår. Takket være norske givere til Exodus Nord har denne lille landsbyen vokst til det den er i dag.
Utenfor landsbyen har de fått landemerke: verdens største sol tårn som vil bli tatt i bruk ved utgangen av 2018. Tårnet står der nå i all sin prakt og lyser på en veldig spesiell måte. I nærheten av dette området – på et sted kalt Kadesh Barnea – kom en gang israelsfolket inn i løfteslandet. Gud gikk foran dem som en støvsky om dagen og lyssøyle om natten, og de fikk se og oppleve Guds herlighet. De morgenene jeg fikk mulighet til å ha en bønnestund på hustaket til Exodus gikk tankene mine til akkurat det – Guds herlighet. Har du tenkt på det at å se Guds herlighet- handler ikke først om lyssøyler og røykskyer, men at Gud gjør et dyptgående verk i vårt indre slik at Jesu karakter kan vokse frem i oss – uansett hva vi møter. Min bønn ble: Gud vis meg Din herlighet! Jeg opplevde et veldig raskt gjensvar: vis Meg Min herlighet i deg!
Kan det være å elske sine fiender? Klarer jødene å vise omsorg for sine naboer som omringer dem med trusler, bør vel vi – med Jesus kraft – klare å elske våre fiender!

De siste fem dagene tilbrakte vi i Haifa og her fikk jeg et herlig gjensyn med to gode venner som jeg har blitt veldig glad i – Forest og Lenny. Første gang jeg møtte dem var under min første produksjon av Israel LIVE i 2016.
Israel er under intenst press om dagen. Det er ikke bare i sør det angripes, det har også vært mye uroligheter nord mot grensen til Syria. Det ble flere hyggelige treff i løpet av den uken, deriblant en tur til Golan og grensene til Syria og Libya. Også her kommer arabere til grensen og ber om hjelp og Israel tar dem til sine sykehus. Forest kunne fortelle at dagen før hadde det kommet en parade av folk i hvite klær, flyktninger som ønsket å søke ly. Dette er folk, som fra de var små, har lært at Israel og jødene er slemme. Nå kom de for å be om hjelp – og Israel hjelper! Jøder vet hva det vil si å lide. De blir hatet av en grunn – fordi de er jøder.
Nylig, bare et par dager før vi kom, opplevde de at terrorister hadde satt fyr på områder med bikuber. Store mengder bier ble satt i brann bare fordi de hate jødene.

På turen til Golan kjørte Lenny innom en Druser landsby. Han var blitt kjent med en av innbyggerne der og ønsket ta oss med hjem til ham. Det ble et spesielt møte! Det er ikke ofte drusere ser verken jøder eller andre turister i landsbyen, men her var vi – og det hjemme hos et arabisk ektepar. Gjestfriheten var stor og vi fikk servert deilig arabisk kaffe, kjeks og tørkede kirsebær! Linken mellom Lenny og denne druseren var, av alle ting – kirsebær! Til denne landsbyen hadde Lenny ofte kommet med barna sine – helt fra de var små. Det har vært tradisjon for israelere i lang tid, å reise til druser landsbyen å plukke kirsebær på våren. Det var på denne måten de hadde blitt kjent. Faktisk så er det de livnærer seg på. Pågangen av folk som plukker kirsebær er så stor at de lever av det resten av året. Drusere har det godt i Israel, men det er ikke så lett for dem å si det høyt – i frykt for deres liv i tilfelle området de nå bor i skulle komme på syriske hender igjen. Dette ekteparet hadde det veldig godt og var veldig takknemlig for at de kunne bo i Israel. De hadde også resten av familien sin boende i byen. Det ble sterkt å sitte der – to jøder, to arabere og noen nordmenn i et drusisk hjem og samtale over en kopp kaffe.

Der jeg satt med kaffekoppen i hånden og observerte vennene kunne jeg høre Ånden hviske stille i mitt hjerte: kan du se Min herlighet?

Da vi var på vei tilbake til Haifa fikk vi med oss solnedgangen ved Genesaretsjøen, mens vi spiste et måltid: St. Petersfisk. En opplevelse! De siste dagene ble å late seg ved strandkanten, drikke israelsk iskaffe, bade og bare nyte å være i landet.

Hjemreisedagen ble det mulighet for et siste treff med Lenny og Forest. Da hadde de med seg et par unge jødiske bekjente. Jeg fikk lov å fortelle om mitt engasjement, både privat og visjonen rundt Israel LIVE og det gjorde godt å få velsigne dem. De ble berørt av å høre at det finnes mange kristne som ber for dem og står med dem. Det ble en livlig og engasjert samtale fra begge sider!

I skrivende stund er ny flybillett bestilt til Israel i september under Løvhyttefesten. Da arrangerer Kanal 10 og Africa Israel Initiativ tur. Har du ikke opplevd landet vil jeg på det varmeste anbefale det! Et fantastisk sted hvor man oppdager mer og mer av Guds herlighet!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *